Neste morgen hadde vi bestemt oss for å komme oss avsted tidlig, slik at vi skulle få god tid til å besøke et av de lokale fjellvannene før det ble mørkt. Vi hadde spekulert en stund på hvordan vi skulle gjennomføre besøket, ettersom det var en 2-3 timers gange begge veier. Før vi dro bestemte vi oss for å spise, og vi fant en restaurant rett ved skibakken. Denne var veldig fint dekorert, men maten var heller dårlig, ekstremt dyr og servicen laber. Jeg var helt ærlig småsur, men jeg tror ikke noen merket det. For å komme til fjellet med vannet vi skulle besøke, måtte vi først dra med buss en halvtimes tid ut fra byen, og der fremme var alternativet å gå eller å fortsette med hest og vogn. Opprinnelig tenkte vi å gå begge veier ettersom det var riktig så dyrt med hest, men det var blitt så sent når vi endelig kom til stedet, at vi bestemte oss for å ta hest oppover og heller gå ned. Det var kaldt, men vi hadde det riktig så morsomt på vei oppover. Naturen i området minnet veldig om den i Norge, og jeg fikk et aldri så lite stikk av hjemlengsel. Da hestene ikke fortsatte lenger, var det rundt et kvarter å gå videre, og det var veldig glatt. Vi kom oss likevel greit nok frem, og da vi kom til enden var det et særdeles vakkert syn som møtte oss. Vi brukte ganske så lang tid på bare å nyte utsikten utover det islagte vannet, og de bratte fjellsidene som omgav det hele. Det var en kafeteria på stedet hvor vi spiste eplekake og drakk klassisk polsk varm vin.
Og vips var det mørkt. Og kaldt. Vi fant ut at det var på høy tid at vi fant veien tilbake, og vi gikk ned til stedet hvor vi ble satt av for å finne oss en vogn som kunne ta oss tilbake. Til vår store overraskelse hadde alle dratt, og vi var ganske så alene der oppe i fjellet, med minst 2,5 timers gange på svært glatt is. Gruppen vår hadde delt oppfatning av denne situasjonen. Noen av oss, inkludert meg, syntes dette var en glimrende anledning til å spasere i fredelig og storslått natur i stillhet og månelys, men andre hadde heller dårlig fottøy og så ikke råd for hvordan de skulle klare å komme seg ned. De av oss som hadde lyst til å gå begynte turen nedover med glede, men den gjenværende gruppen begynte desperat å lete etter noen som arbeidet der oppe for å få skyss. Etter en times tid kjørte det en bil forbi oss på veien, og et kvarters tid senere kom den tilbake den andre veien med våre tre venner veivende ut av vinduet i åpenbar glede over å ha skaffet (dyr) skyss. De hadde ikke plass til oss, så de skulle komme tilbake for å hente oss når de hadde satt av første gruppe. Vi fortsatte å gå en halvtimes tid til før bilen kom tilbake og plukket oss opp. Det var litt kjedelig å få spaserturen amputert på denne måten, men vi kunne ikke godt la de andre stå og vente halvannen time på oss før de bestilte taxi tilbake til byen.
Det tar litt tid å bli ferdig med denne fortellingen, ser jeg ... Ikke så mye igjen nå!
