Denne helgen har vært en helg utenom det vanlige. Det som kanskje helst burde vært en helg med intense hjemmestudier ble i stedet en ganske spesiell helg med minneverdige opplevelser.
Det meste var jo planlagt; jeg dro til Warszawa for å delta på fagseminar. Slike seminarer, etter hva jeg har forstått, bruker gjerne å være ganske fuktige, men for min del tvang det seg gjennom at jeg ble sittende på hotellrommet og studere den første kvelden i stedet for å dra på byen og feste til neste morgen. Dette fungerte utmerket for meg, særlig siden hotellet og rommet var av svært god standard. Vi bodde på dobbeltrom med tilfeldige studiekolleger fra hele verden, men ettersom han jeg delte rom med stort sett var ute og festet fikk jeg all den fred jeg trengte til å lære polsk og anatomi.
Neste morgen våknet jeg som sikkert den mest opplagte studenten på hotellet. Jeg, i motsetning til de fleste andre, kom meg opp i rett tid spiste riktig fin frokost. Fra klokken ti begynte foredragene, og selv om alle var av høy standard utmerket Mads Gilbert seg med gripende og medisinskfaglig sterke foredrag. Fokus var på akuttmedisin og tema for presentasjonene var blant annet historier fra Nord-Norge, hvor jo både Gilbert og Fredriksen jobber og opplæring av lokale ikke-medisinere til å utføre kirurgi og øvrige medisinsk behandling i land i den tredje verden hvor det ikke er tilstrekkelig helsedekning. Presentasjonen som gjorde mest inntrykk var nok likevel den fra arbeidet Gilbert og Fosse gjorde på Gazastripen under bombingen i januar 2009. Jeg sikret meg også en signert bok. Etter en festmiddag samme kveld la jeg meg å sove, også denne dagen uten å dra på fest, ettersom jeg tenkte å dra tidlig tilbake til Lublin neste dag.
Neste dag kom jeg meg opp og ut i rimelig tid. Etter litt godsnakking med hotellpersonalet klarte jeg å snike meg unna å ta en dyr privatdrosje og kom meg til togstasjonen 70 % billigere enn hva som ville være normalt. Ettersom jeg dro så tidlig reiste jeg alene, og jeg var svært så fornøyd da jeg omsider kom meg på det rette toget og det begynte å kjøre. Så lang alt vel, men så plutselig fant de på å på en mellomstasjon koble fra noen av vognene og hekte de på et tog som skulle en helt annen retning. Dette gjorde de selvfølgelig uten å si ifra, og jeg satt selvfølgelig også i en av disse vognene. Da billettkontrolløren gjorde meg oppmerksom på dette under billettkontrollen en times tid senere var eneste mulighet å gå av på neste stasjon og vente på toget som gikk den andre veien. Stasjonen jeg ble satt av på var ganske alene i et stort, åpent industrielt ruinlandskap preget av forfall og rust ... det var iskaldt ... All informasjon om rutene var på polsk (mer avansert polsk enn jeg kunne forstå) og jeg visste ikke når eller på hvilket spor toget tilbake til Warszawa kom. Senere lærte jeg at navnet på stedet var det polske ordet "Tłuszcz", som vel betyr "fett" eller "smurning". Mer passende navn skal du lete lenge etter. Må si jeg følte meg litt bortkommen akkurat da ...
Det som imidlertid var hell i uhell var dette ikke bare skjedde meg. Også en annen polsk kvinne (som mirakuløst nok var engelsklærer!) som skulle til Lublin hadde blitt satt av på samme stopp, og etter å ha funnet og snakket med en billettselger i en rønne et stykke fra stasjonen fikk vi vite at dette var en ganske vanlig hendelse ... Interessant ... Uansett, etter å ha sittet ute i den bitende kulden en times tid (noe som føltes som en halv dag) kom toget som skulle tilbake til Warszawa, og siden vi begge skulle til Lublin dro vi sammen (i en kupé hvor varme og lys ikke fungerte). Turen ble med dette særdeles hyggelig, og det hele føltes mer som et spennende eventyr enn som en ulykke. Særlig fornøyd var jeg med at det ikke var min egen feil at jeg endte opp på galt tog; det hadde vært bare pinlig.
Da jeg kom hjem utpå kvelden var jeg så sliten at jeg ikke orket studere mer, så nå ligger jeg så langt etter i anatomien at det ikke er morsomt en gang. Jeg må derfor sette meg og studere nå.
